Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

Spor av Gud i Eigersund

spor2.jpg

Kan vi finne spor av Gud i Eigersund? Og i tilfelle hvor?
I menigheter, i hus, i mennesker og kanskje også i naturen? I sommer tar Menighetsbladet deg med på en vandring til ulike menigheter, gudshus og steder i Eigersund hvor Gud og den kristne tro har satt sine fotspor. Blant annet har menighetsblad-komiteen besøkt noen menigheter utenfor Den Norske Kirke.
Serien stod i Menighetsbladet i Dalane Tidende juli/august-16.
  


Vi leter etter SPOR av Gud i:

* Hadland Bedehus

* DELK 

* Frelsesarmeen

* Prestevei mot Ogna

* Stapnes Bedehus

* Intro-Egersund

* Laurentsiuskirken

* Egersund Metodistkirke 

Nyeste øverst. 


Svein Anton Hansen, Menighetsbladet 12.august-16

Hadland bedehus – huset for musikklag og søndagsskole 
 

- Mange forbinder nok Hadland bedehus med Musikklaget og Søndagsskolen. Musikklaget sluttet av for noen få år siden, mens Søndagsskolen lever i beste velgående. Dette sier Harald Aase som er leder for bedehusstyret. 
 

Musikklaget startet opp allerede i 1942. Men var litt av og på fram mot 1960. Det året ble Hadland Bedehus innviet og Musikklaget ble et samlingspunkt for mange på Hadland. – Ja, Musikklaget var noe av det mest sentrale på huset, men ble dessverre avviklet rundt 2010. Flere hadde blitt gamle og noen hadde flyttet inn til byen. Vi ble dessverre for få igjen til å holde liv i Musikklaget, sier Harald.
 

”Hadland krets” 

Bedehuset stod ferdig i 1960 etter byggearbeid over noen år. – Her ble det meste gjort på dugnad, etter at vi hadde hatt møtene på skolehuset noen år. Huset ble et bedehus for ”Hadland krets” som omfatter Hadland, Aase, Nodland og Dyrnes. Antakelig bor det omkring 2-300 mennesker i ”kretsen”. 

Huset ligger rett ved Riksvei 44 mellom Hadland og Indre Nodland. I hovedetasjen finner vi et større møterom og en sidesal. I kjelleren et kjøkken og et mindre aktivitetsrom. 

- Aktivitetsrommet stelte vi i stand til Søndagsskolen for noen år siden. Men rommet ble for lite da det kom flere barn, og Søndagsskolen flyttet opp til rommet ved møtesalen. 

hadland bedehus web.jpg

 
For barna er søndag på onsdag 

Harald snakker begeistret om Søndagsskolen. - Apropos søndagsskolen så arrangeres den nå på onsdag, annenhver uke. Ca 15-20 barn kommer fast til aktiviteter og bibelfortellinger. Nå er det Marianne Rødland og Inger Brit Thuen som er hovedledere. 

Basarer, juletrefester og foreninger er for mange synonymt med Bedehus. Hvordan fungerer dette på Hadland bedehus?

- Hvert år har vi en bedehusbasar til inntekt for huset. Aase-foreningen holder også basar annet hvert år til inntekt for Misjonssambandet. Når det gjelder foreninger har Bedehuset en egen forening. Tidligere hadde både Misjonsselskapet og Samemisjonen foreninger. 

Søndagsskolen holder fortsatt juletrefest. – Det er løye å tenke på at det for 30-40 år siden på det meste var 3-4 juletrefester årlig. Hver forening hadde sin juletrefest.

- Når det gjelder økonomien, så går det rundt. Vi har litt utleievirksomhet til konfirmasjoner, dåpsselskap og burdsdager. Og så har vi hatt en ”gild og rik onkel” som for noen år siden betalte for asfalten utenfor bedehuset!
 

Møter og vekkelser hører vel også til i bedehustradisjonen? 

Møtevirksomheten er det mindre med nå i følge Harald. – Det var nok flere møter den gang flere folk i Hadland krets var knyttet il bedehuset. Misjonsselskapet hadde faste møter inntil noen år siden. 

Og skal vi finne vekkelser, så må vi visst gå noen tiår tilbake i tid. – Det var vekkelser i 1942 og på slutten av 50-tallet, begge gangene på skolehuset siden bedehuset da ikke var bygget. Emissærene bodde i hjemmene og virket mer over tid.
 

Hva tenker du om framtiden for Hadland bedehus? 

- Styret for bedehuset snakker en del om framtiden. Det ser ut som om de unge trekker mer mot byen og at de yngre generasjonene ikke ser samme verdi i huset som vi eldre har gjort, sier Harald litt ettertenksomt. – Men vi vil drifte huset så lenge vi har helse og er klare i toppen, og så lenge Søndagsskolen vil bruke huset for å dele Guds Ord med barna. 

 

harald aase web.jpg

MED GUDS ORD PÅ HADLAND: - Vi vil drifte huset så lenge Søndagsskolen vil bruke huset for å dele Guds Ord med barna, sier Harald Aase, styreleder for Hadland Bedehus. 

entre.jpg

kjøkken.jpg

tegninger.jpg

Fra rommet hvor søndagsskolen holder til. 

Fra Aase-basaren 2014:

trekning 2.jpg trekning.jpg

løpere.jpg barn synger.jpg


Thor Erling Sætrevik, Menighetsbladet 12.august-16

Hvem er DELK?

Hvem er DELK som holder til i bedehuset i Johan Feyersgate? Vi har snakket med Jan Hetland som er én av to eldste der.
 

DELK (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn) Dalane er en menighet som ble dannet i 1991, forteller Jan. Siden da har menigheten hatt sine gudstjenester og møter i det gamle Herredshuset i Årstaddalen, Bedehuset, egne lokaler på Bakkebø for nå igjen å være tilbake på Bedehuset. I Bedehuset har vi for øvrig et godt samarbeid med organisasjonene NLM og IMF. 
 

Hvilket arbeid driver dere?

- I dag har menigheten jevnlig gudstjenester, møter, samtale/sjelesorg og bibelundervisning. Det drives også evangeliseringsarbeid blant farsitalende (Iran) innvandrere og asylsøkere hovedsakelig i Stavangerområdet.

 

Hva skal til for å få flere ungdommer og unge voksne til å bli med på gudstjenester, tror du?

- En utfordring for mange menigheter i dag er å nå ut til ungdommer og unge voksne. Vi i DELK Dalane har også denne utfordringen. Det finnes nok ingen enkel løsning. Men å forkynne hele Guds råd til frelse er og blir hovedfokuset. Å fremlegge Guds ord uten å legge noe til eller trekke noe fra. Det er også viktig å vise omsorg og interesse for hverandre ikke bare med ord, men også med handling.

 

DELK Dalane ledes av 2 eldste og en prest. Jan er en av de to eldste. Hva er en ”eldste”?

- Å være en eldste er å tjene Gud, utføre en gjerning eller tjeneste etter Bibelens anvisninger. Man holder ut så lenge Gud gir en krefter og vil ha oss til tjenesten. Det er klart at tjenesten kan være krevende og utfordrende, men samtidig er den rik på velsignelser også. I DELK velges en eldste for en periode på maks 10 år.

 

Hvordan kan DELK være et spor av Gud i Egersund?

- Den enkelte kan sette sine spor av Gud ved å vandre i lyset i Jesu fotspor. Det behøves ikke nødvendigvis vises igjen i media, men vel så mye i kontakt med andre mennesker.

egersund bedehus, foto Jan Hetland.jpg 

Bedehuset: DELK holder til i bedehuset i Johan Feyersgate. FOTO: Jan Hetland

 


 Thor Erling Sætrevik, Menighetsbladet 5.august-16

Overskrift: Suppe, såpe og frelse i Egersund  


Frelsesarmeen i Egersund driver et mangfoldig tilbud for unge og gamle. Men de to kvinnene som satte i gang arbeidet, i Posts sal i 1889, ble møtt med 
skepsis. 

 

Vi har møtt Maria Myklebust - som kan se tilbake på 51 år i soldattjeneste for Frelsesarmeen. Hun kan fortelle om et bredt frivillig arbeid utenom gudstjenestene. 

- Barn og unge deltar på søndagsskole, ulike sangtilbud for småbarn, speideren, basketball, «Fredagstreffen» og bibelgrupper for ungdom, samt konfirmasjonsundervisning, ramser hun opp. 

- For voksne driver Frelsesarmeen «Åpen cafe», cellegrupper (bibelgrupper), strengemusikken, fengselsforening, sommerfester, bønnemøter, «Over de 60», og andakter på ulike institusjoner. 

 

søndagsmøte i gammel stil web.jpg

Sang og musikk: Maria Myklebust (med trekkspill) sammen med andre musikanter i alle aldere.

 

«Suppe, såpe og frelse» 

Frelsesarmeens grunnleggere, Catherine og William Booth, er kjent for strategien «Soup, soap, and salvation» - suppe, såpe og frelse - i den rekkefølgen. Hvordan passer dette med Frelsesarmeens arbeid i Egersund? 

- «Suppe» symboliserer de grunnleggende, fysiske behovene, som mat, klær, varme eller tak over hodet, forklarer Maria. - Her i Egersund setter vi ut julegrytene i desember og samler inn penger til mat til trengende, men det hender også at vi kan gi en hjelp til å betale en regning. Hele året deler vi ut mat, og ved hjelp av gaveinnsamlingen på Amfi, deler vi ut pakker til jul. 

- «Såpe» handler om verdighet, inkludering og selvrespekt. Vi prøver å behandle alle mennesker likt og med respekt. «Åpen kafé» er en møteplass for innvandrere og norske. Ved hjelp av midler fra julegryta har vi hatt mulighet for å sende flere familier på ferieopphold på Jeløya ved Moss. Og ved hjelp av midler fra Kavlifondet, vil vi i september 2016 arrangere familieweekend på «Himmel og hav». 

- «Frelse» uttrykker Guds grenseløse og livsforvandlende kjærlighet gjennom Jesus. Vi forkynner evangeliet i gudstjenesten på søndager, men også i andre samlinger i lokalet vårt, og vi besøker institusjoner rundt om i distriktet. Maria er stolt av å arbeide for Frelsesarmeen. - De fleste mennesker vet hva Frelsesarmeen står for, og vi har stor goodwill blant folk, kanskje først og fremst pga. sosialarbeidet rundt om i verden. 

 

«Bedre enn sitt rykte» 

Men denne velviljen kom ikke gratis, for organisasjonen. Maria viser til et utklipp fra 26. oktober 1889 der Dalernes Tidendes journalist skrev følgende om Frelsesarmeens begynnelse i byen: 

«Frelsesarmeen gjorde sin Debut her i byen Onsdag Aften for fuldt hus. En noksaa heldig Debut forresten. De opptraadte meget pent, og det almindelige Indtryk av dette første møde var saavidt vi har hørt at Frelsesarmeen i grunden maa være bedre end sitt Rygte.» 

- I Egersund - som andre steder - ble bevegelsen møtt med motstand og misforståelser, forklarer Maria. - Folk var ikke vant med de nye arbeidsformene, og Frelsesarmeens folk ble sett ned på og boikottet. Det var to kvinner som satte i gang arbeidet, og holdt daglige møter i Posts sal (Storgata 12). Tenk at man hadde kvinnelige forkynnere! I tillegg virket nok uniformene, stortrommen og den engelsk/amerikanske botsbenkpraksis fremmed for de fleste. Hallelujarop og håndklapp var upassende mente mange, ifølge Myklebust.
 

- De unge må bli tatt på alvor 

I dag lever man godt med dette særpreget. Forskjellene har nok også blitt mindre. Forkynnelsen i ord og sang er lik hos Frelsesarmeen og i Den norske kirke, men gudstjenestene i Frelsesarmeen skiller seg fra de i Den norske kirke ved at man ikke har noen liturgi eller sakramenter, påpeker Myklebust. Hun er også opptatt av at de unge må bli sett, tatt på alvor og regnet med i gudstjenestene. - De må få oppgaver, og de må få være med og bestemme. Sang- og møtestil må være attraktive, mener hun. 

junniorsoldatinnvielse web.jpg

God rekruttering: korpsleder Jorunn Jevanor viser stolt frem nye juniorsoldater

 

- Givende, meningsfylt arbeid 

Maria har sett flere generasjoner delta i Frelsesarmeens arbeid. Hun begynte som speiderleder på Bryne, og har vært både søndagsskolelærer, sersjantmajor og de siste 30 årene sekretær for Egersund korps. Hun har også ansvar for utlodninger, basarer og julemesser. I 2014 fikk hun Kongens Fortjenestemedalje som en anerkjennelse for innsatsen i Frelsesarmeen, samt digitaliseringen av skolehverdagen til elever på Dalane VGS hvor hun har jobbet i 49 år. 

Hva er det som gjør at man holder ut i dette frivillige arbeidet år etter år? 

- Jeg tror det er en konsekvens av vårt forhold til Gud. Når vi blir frelst, blir vi frelst til å følge Jesus. Og Jesus sa: Gå ut og gjør alle mennesker til disipler. Guds rike skal vokse, og da trengs det arbeidere. Så er jo arbeidet givende og meningsfylt i seg selv, smiler Maria.
 

- Må ha bedre lokaler 

Siden 1911 har Frelsesarmeen holdt til i Skriveralmenningen 5, som ble ombygd i 1980. Maria ser likevel at det er en utfordring å drive alt arbeidet man gjør i dette bygget. 

- Lokalene er i dag for små og ikke veldig godt tilrettelagt. Vi har satt i gang et arbeid for å finne en løsning på dette. Vi ser på mulighetene for å renovere bygget eller å bygge nytt. 

 

Frelsesarmeen setter spor 

Hvordan kan Frelsesarmeen være et spor av Gud i Egersund? 

- Frelsesarmeen setter spor på flere måter. En frelsessoldat i uniform er synlig i bybildet og minner folk om kristendommens grunnverdier. Det samme skjer når vi setter ut julegryta. Vi opplever stadig at mennesker som selv har gått på søndagsskole eller vært speidere, sender sine barn til Frelsesarmeen for at barna skal få de samme gode opplevelsene som de selv hadde. Lavterskeltilbud gjør at mange som ellers ikke oppsøker et gudshus, kommer inn under ordets påvirkning. Vi ser stadig at det som en gang ble sådd, kan være spiredyktig etter mange år, forteller Maria.

 

- Bli med på gudstjeneste! 

- Jeg håper at enda flere av de som mener at Frelsesarmeen «gjør så mye godt» og identifiserer seg med Frelsesarmeens målsetting, ville komme og ta del i gudstjenesten søndag formiddag og vurdere å bli medlemmer i Frelsesarmeen, oppfordrer Myklebust til slutt.
 


I prestespor 

Eva Sirevåg Sæstad, Menighetsbladet 29.juli  


Se bilder fra hele turen fra Sannarnes til Ogna
 

I sognet vårt er det fortsatt tydelige spor etter ”presteveier” som skriver seg tilbake til en tid da man ikke kunne sette seg i bilen og tilbakelegge mil etter mil på  kort tid, men der ferden gikk til fots eller på hesterygg. I dag går turen på presteveien mellom Sannarnes og Ogna. 
 

Lang tur for å holde gudstjeneste 

Fram til 1988 var Ogna kyrkje en del av Dalane prosti og presten i Egersund hadde jevnlige gudstjenester der. Da Den Vestlandske Hovedvei ble anlagt rundt 1840 ble turen fra Egersund til Ogna noe lettere. Men før den tid måtte presten ta en lang og kronglete, men vakker rute for å kunne holde gudstjeneste på Ogna.  

Presten ble rodd fra brygga inne i byen til Prestodden på Sannarnes. Her sto det hest og kar og ventet på han slik at han kunne ta resten av turen på hesteryggen. Turen startet dagen før det skulle holdes gudstjeneste og presten overnattet på Lindtjørn. En av gårdene som ligger når du kommer ned fra fjellet og ut på flate Ognalandet. 

sannarnes0001.jpg 

Prestodden på Sannarnes. Hit ble presten rodd. 
 

På mer eller mindre gjengrodde stier 

Vår tur startet ved Prestodden. En fjellknaus ytterst i vika på Sannarnes, men som nok ga ly for vind og bølger. Det var ingen hest eller hestekar som ventet på meg, men til gjengjeld fikk jeg følge av Gudmund Sannarnes som var en ypperlig både veiviser og historieforteller. 

Fra Prestodden krysser stien R44 og går videre inn til husene innerst på sletta. På venstre side er det en gjerdeklyver som fører oss videre på den gamle stien. Den følger stort sett steingjerdene innover. På den måten slapp man for mange grinder.

Noen steder er stien veldig lett og finne, andre steder må man finne sin egen vei. Men stien går langs Piggsteinstjørnet og opp til Piggsteinen. Der får vi flott utsikt mot Vatnamot og ser det nye hyttefeltet og riksveien som snor seg oppover. Stien fører imidlertid ned mot gamle Vatnamot stasjon. Før vi kommer dit går turen forbi  de gamle hustuftene til Jørundsplassen. 

Ved Vatnamot stasjon følger vi veien og broen som går over jernbanen, men vi kommer ganske snart tilbake til den gamle stien. Nå er det bare å følge stien som veksler mellom smal og delvis steinsatt sti og nylig ryddet utmarksvei. Ved Nordskog kommer vi til hyttebebyggelse og asfaltert vei som vi følger et stykke før vi tar inn til Skoga. Stien går egentlig lenger øst, men her er det så overgrodd at det ikke nytter å ta seg fram. Vi følger veien gjennom gårdstunet og tar inn til høyre i et gammelt ræge like etterpå. Etter et par hundre meter er vi igjen inne på den gamle presteveien. Nå går det jevnt nedover mot Ogna der vi ender opp på Hølland gård. 


 gjerdeklyver og vei0001.jpg

Gjerdeklyver og veien mot Ogna.
 

Godt for kropp og sjel 

Turen over til Ogna byr på vakker natur med fjell, småvann, litt opp og ned, vakkert lys og mange muligheter til å reflektere over Guds gode skaperverk. Kanskje denne turen også har gitt inspirasjon eller siste finpuss til mang en preken som er holdt i Ogna kyrkje.  

God tur – og takk for en fantastisk tur til min gode veiviser.

tydelige spor etter0001.jpg 

Tydelige spor etter gammel steinsetting
 


Stapnes Bedehus – 100 år med foreninger og basarer

Svein Anton Hansen, Menighetsbladet 22.juli 

Les historien til Stapnes Bedehus - skrevet ned av Reidun Grastveit 

- Kvinneforeningen og basarene er hjerteslaget i bedehuset! Reidun Grastveit og Ann Karin Svanes Thunestvedt er to av de driftige damene som holder liv i Stapnes Bedehus. Du ser ikke huset fra Sokndalsveien, men du har kanskje sett skiltet som står et par hundre meter vest for brua på Lædre. 

stapnes bedehus web.jpg 

Stapnes Kvinneforening 

Stapnes Bedehus fyller 100 år denne høsten. Selv om også dette bedehuset har sett bedre dager med småvekkelser og mange misjonsforeninger, så samles fortsatt ca 15 damer annenhver uke til Stapnes Kvinneforening. 

- Kvinneforeningen er ca 130 år gammel, og eksisterte slik sett før huset ble bygget. Tidligere samlet kvinnene seg i hjemmene, men de siste årene har vi brukt Bedehuset, sier Reidun. Foreningen samler inn penger til Misjonsselskapet og Ytre Sjømannsmisjonen. 

Når Reidun forteller fra ”før i tiden”, så forstår jeg at dette med foreninger var stort her på Stapnes. – På det meste var det 7-8 foreninger i drift. Jeg husker vi ofte forbandt foreningene med kontaktpersonene. De ble gjerne kalt ”Marta si forening” eller ”Kaja si forening”.  

I tilegg til kvinneforeningen holdes det årlig to basarer og en juletrefest. Til inntekt for bedehuset og for misjonsorganisasjonene foreningen støtter. – Vi kommer til å holde på basarene så lenge vi kan, er både Ann Karin og Reidun enige om. Dette selv om de fleste i kvinneforeningen er 70+. Ann Karin er i dag leder for bedehusstyret. I mange år var hun aktiv i Eigerøy arbeidskirke, men flyttet med familien til Svanes for 4 år siden. – Da ble det mer naturlig for meg å engasjere meg her på bedehuset. Far vokste opp her og jeg var her mye selv i oppveksten. Jeg har alltid hatt tilknytning til basarene her. Å komme tilbake hit var som å komme hjem, smiler Ann Karin. – Det ble helt naturlig for meg å bli med i kvinneforeningen. 

ann karin og reidun web.jpg
Ann Karin Svanes Thunestvedt og Reidun Grastveit: Typisk bedehus – Jesusbilde, talerstol, korset og kaffekopp. Koppen med symbolene for tro, håp og kjærlighet. 
 

Bedehuset Betel 

Høsten 1915 ble det første drøftingsmøtet holdt om å bygge et bedehus på Stapnes. Nye møter ble holdt våren 1916. Her ble det bl.a. bestemt at bedehuset ”først og fremst skulle være til samling om Guds Ord, dernest til sammenkomster om samfundsgavnlige ting” som det heter i statuttene. Huset stod ferdig på høsten, og innvielsesfesten var 29.november. For at alle skulle få plass, ble det holdt møte både formiddag og ettermiddag, og bare for de voksne. Barna fikk sin egen innvielsesfest dagen etter. Huset fikk navnet ”Betel”.  

Allerede første året arrangerte de juletrefest. En tradisjon som lever 100 år senere! Og nettopp juletrefester og basarer har vært noe av kjernevirksomheten. På det meste var det årlig 8 basarer og 5 juletrefester. Slå den! Både avholdslosjen, metodistene og Frelsesarmeen hadde sine juletrefester. Losje Nesheim som hadde medlemmer fra både Hadland og Stapnes krets holdt også sine møter annenhver gang i Bedehuset her og i skolehuset på Hadland. 

I hovedetasjen finner vi en møtesal og en sidesal. Mens kjelleren rommer både kjøkken og et foreningsrom hvor Stapnes Kvinneforening holder sine møter. Sofaer, bord og stoler fra Gjenbruk har skapt et trivelig foreningslokale. Kjelleren ble gravd ut og innredet på slutten av 50-tallet. – Gaver fra SR-bank og Sigrid Stapnes gjorde av vi kunne skifte taket i 2009! Det var en stor glede og lettelse for oss alle, sier Reidun.  

- Og så må vi jo nevne talerstolen da! Den ble laget av Magnus Svanes under ombyggingen i 1957. Han tok på seg oppdraget å lage den mot at han selv fikk bestemme fargen. Dermed har vi en lyseblå talerstol for all framtid. 
 

Kvinner i spissen 

Ingrid og Jenny Stapnes er to navn som kommer igjen både når det gjelder kvinneforeningen men også søndagsskolen. Reidun forteller at Ingrid startet allerede som 17-åring som søndagsskolelærer. Søsteren Jenny var i flere år misjonær for Misjonsselskapet. Søndagsskolen ble holdt annen hver søndag og levde helt fram til 2002. - Så har kvinner nesten i alle år trykket på tangentene. Johanna Stapnes var i mange år fast pianist på møtene før Inger Lædre tok over. 

stapnes kvinneforening web.jpg

Kvinner: Historiske bilder av Stapnes Kvinneforening. Det eldste bildet fra 1919. Nærbildene er av søstrene Ingrid (venstre) og Jenny (høyre) Stapnes.  
 

Har det vært større vekkelser knyttet til Stapnes Bedehus? 

- Det er nok rettere å kalle det ”småvekkelser” i etterkrigsårene. Emissærene fra de ulike misjonsorganisasjonene hadde sine møteuker. De bodde i hjemmene til foreningslederne, og kom slik sett nært på folket i bygda. 
 

Stapnes Bedehus er på mange måter et lite landsens bedehus. Hva tenker dere om framtiden for huset? 

- Det har flyttet folk til det nye feltet på Søndre Svanes. Noen av de yngre familiene har signalisert at de etter hvert kommer til å engasjere seg på bedehuset, sier begge med håp i blikket. - Vi håper i alle fall at vi kan holde på den aktiviteten vi har nå!  

Hvis nye generasjoner finner veien til Stapnes Bedehus og arrangementene der, vil forhåpentligvis damenes tippoldebarn lese om Bedehuset sitt 200-årsjubileum i Menighetsbladet, når den generasjonen leter etter spor av Gud i Eigersund i 2116.  

talerstolen web.jpg


 

Intro: en kirke for folk som ikke er så vant til å gå i kirke

Av Thor Erling Sætrevik, Menighetsbladet 15.juli. FOTO: Intro


Du var kanskje ikke klar over det, men i Elganeveien 1 (Dalane Energi) finner du tydelige spor av Gud. Her leier nemlig menigheten Intro lokaler til sine gudstjenester, hver søndag klokka 12.


- Menigheten vår het tidligere Alive Church, men gjorde en restart 14. mai 2011 og ble til Intro Egersund. Intro er en flerstedskirke og finnes i åtte forskjellige byer idag. Vi så styrken i å være en del av et større felleskap eller et nettverk. Det har virkelig vært en velsignelse.
Vi snakker med Joachim Tengesdal, pastoren i Intro Egersund. Det er en engasjert mann, som har et bevisst forhold til hvordan man skal drive en menighet for å nå ut til stadig flere mennesker.


Fra 0 til 92 år

Dere sier at dere er en kirke for folk som ikke er så vant til å gå i kirken. Hva legger dere i det?

- Vi legger til rette så godt vi kan for at en som ikke er så vant med kirke skal ha en positiv opplevelse av kirken. Det går på alt fra hvordan vi møter mennesker i døra, til hvordan vi prater fra scenen, forklarer Joachim.

intro joachim web.jpg

Joachim Tengesdal er pastor for INTRO Egersund


Hvem vil føle seg hjemme i Intro, tror du?

- Vi elsker mangfold av mennesker, men kan ikke bli alt for alle. Vi har mennesker som er mellom 0 – 92 år gamle i kirken vår, men kommer alltid til å bære utrykket til den siste generasjonen, presiserer han.

Ingen kommer av seg selv. 

Hva skal til for å få flere ungdommer og unge voksne til å bli med på gudstjenester, tror du?

- Relasjon, relasjon, relasjon. Du kan ha så bra kirke eller menighet som helst - folk kommer sjelden av seg selv, er min erfaring. Mennesker som inviterer mennesker er slik kirken vokser - uansett alder, tror jeg. Veldig få mennesker våkner opp en søndag morgen og tenker ”I dag skal jeg gå i kirken”. Hvordan kirken møter de forskjellige aldersgruppene er også viktig, understreker Tengesdal.


Barna skal erfare Jesus

Intro tilpasser gudstjenestene til ulike aldersgrupper ved å dele barna inn i Kids (3-9 år) og Tweens (10-12 år) parallelt med gudstjenesten. Hva foregår inne hos barna?

- Sang, dans, konkurranser, andakter og drama er det som skjer for barna i løpet av en 90 minutters gudstjeneste. Vi er opptatt av at barna ikke bare skal tegne og høre om Jesus, men også erfare ham og vokse i relasjon til ham. Dette er en viktig del av vårt arbeid.

intro barn web.jpg

Barna deltar på Kids og Tweens under gudstjenesten


Hverdagslig språk, relevant uttrykk

Intro er en del av pinsebevegelsen. Hva er likt/ulikt med en gudstjeneste hos Intro og
en gudstjeneste i Den norske kirke?

- Budskapet er det samme, men vi tenker kanskje annerledes kreativt og i måten vi presenterer budskapet på, tror jeg. Vi vil presentere Bibelens tidløse budskap med et hverdagslig språk og et utrykk som er veldig relevant for dagens mennesker, poengterer pastoren.


Kirken er mer enn søndag

Utenom gudstjenestene, driver Intro også Life-grupper. Hva innebærer det?

- Kirken er mer enn søndag - den er også hverdagen. Med Life-grupper gjør vi den ”store” kirken ”liten” ved at enkeltmennesker møter enkeltmennesker i hjemmene sine i grupper på opptil 12 personer. De møtes annenhver eller hver onsdag på kveldstid. De spiser sammen, deler livet sammen, og deler ordet sammen. Slik bygger vi relasjoner og vennskap på tvers av kirken, forklarer han.


Vokste seg ut av lokalene

I februar i år byttet Intro lokale fra Metodistkirken i Peder Clausens gate til Dalane Energi sitt lokale i Elganeveien 1. Hvorfor det?

- Vi hadde vokst ut av lokalene og trengte et nytt sted å være. Etter ett år på leiting kom vi i kontakt med Dalane Energi. Stedet vi har nå er veldig bra, men vi ser at igjen begynner det å bli fullt. Hva vi gjør videre vil tiden vise, forteller Joachim.


Store spor av Gud

Hvordan kan Intro være et spor av Gud i Egersund?

- Vi ser stadig nye mennesker komme til tro, nye mennesker som planter seg i kirken og gjør den til sitt ”hjem”. Vi døper stadig mennesker. Vi opplever alt fra store til små bønnesvar og hører historier av mennesker som har fått sine liv forvandlet av troen på Jesus. Jeg som pastor er ydmyk og takknemlig, for sporene etter Gud er for store til å overse.
 


På leit etter en kirke - Laurentsiuskirken

Av Eva Sirevåg Sæstad, Menighetsbladet 8.juli
 
 

Like etter gudstjenesten på søndag dro jeg på rusletur i sentrum. Spørsmålet mitt var om jeg kunne finne spor etter en gammel kirke – en kirke enda eldre enn den vi har i dag.
 

Laurentsius 

Egersund er kjent som byen med de mange menighetene. Det er ikke vanskelig å finne veien til en kirke eller et gudshus. Men i dag er jeg på leit etter Laurentsiuskirka. 

Vi vet ut fra skriftlige kilder fra 1308 at det var 14 kongelige kapeller som kong Håkon Magnusson fikk godkjent av pave Clemens V. Disse kapellene skulle tjene både paven og kongen.  Laurentsiuskirka  i Egersund var ei av disse 14 kapellene. Paven skal ha gitt avlatsprivilegium. Det ga folk mulighet til å kunne komme til kirka og kjøpe avlatsbrev, et bevis på at man hadde kjøpt seg fri fra syndene sine og den evige straff. Det ga synderen nytt håp og det ga penger til kirka. 

St. Laurentsius er helgen for de fattige, forbrente og brannvesen. Navn som Lars og Laurits har blitt mye brukt og tyder på at St. Laurentsius hadde stor betydning. I gammel tid feiret man Larsok den 10. august som er Laurentsius sin dødsdag.
 

hvor stod kirken.jpeg
Var det her kirka sto?
 

Kirke i Strandgata 

Ingen kan med sikkerhet si akkurat hvor kirka lå, men mye tyder på at den har hørt til under gården Husabø og at den lå omtrent der Strandgata 43 nå er. I dag er det ikke noe som viser at det har stått en kirke mellom Strandgata og Nygaten. Men det er lov å fantasere og prøve å se for seg et travelt kirkested som der folk kom og gikk, deltok i gudstjenester og fester. Der prestene i tillegg til å utføre kirkelige oppgaver også skrev offentlige dokumenter og førte lokalt statlig arkiv for kongen. Så kan man bare fundere på hvem det var som kom for å kjøpe seg fri fra synd og evig straff.

søyla.jpg

Har steinen i midten stått på ei søyle i St. Laurentsiuskirka? 
 

To små steiner 

Kirka var trolig bygget i stein. Jeg var blitt tipset om å ta turen opp til Årstad på leit etter spor. På gårdshusets endevegg lyser to små steiner opp på den ellers hvite veggen. Både type stein, størrelse og form tyder på at dette kan være steiner som har vært en del av Laurentsiuskirka. Kanskje det er flere hus i byen som har brukt rester fra en gammel kirke i murene sine?  

Fra Årstad gikk turen tilbake til utgangspunktet – kirka vår. Området rundt kirka var fram til 1804 gravplass for både byen og distriktet rundt, men nå er det kun få graver igjen som minner om at dette har vært sognets kirkegård. Det sies også det utenfor kirka er en stein som kan være et kapitel(søylehode) fra Laurentsiuskirka. Hvilken stein dette er, har jeg ikke klart å spore opp, men kanskje det er steinen som er i gravstøtten like ved inngangen på nordsiden av kirka?  

Laurentsiuskirka er en del av vår historie fra tidlig kristen tid i Egersund.  Den har tjent sin oppgave og det er lagt igjen noen små spor som vi kan fundere videre på.

laurentius-steiner.jpeg 

Disse kan ha vært i veggen på St. Laurentsiuskirka
 


Metodistkirken Egersund

Svein Anton Hansen, Menighetsbladet 1.juli-16

En kveld du rusler i gågata kaster du et blikk opp Metodistbakken. Og da ser du… ja, nettopp Jesus! Altermaleriet i Metodistkirken lyser mot deg. Men hvem er de som holder til i den lille hvitmalte kirken i Peder Clausens gate?  

- Selve menigheten i Egersund ble startet i 1889, og kirkebygget stod faktisk ferdig under 1 år senere. Altertavlen ble malt av fayancemaler Louis Messmer*, en av de første medlemmene i menigheten. Menigheten har aldri vært mange i antall, men de var svært ivrige å få til et gudshus. Dette sier Jan Robert Madsen som er pastor for Egersund Metodistkirke. Til daglig er han pastor i Flekkefjord Metodistkirke. Men 25 % av hans stilling er knyttet til menigheten i Egersund.

* - Louis var katolikk da han, kona og farfar kom til Egersund. Han ble metodist da han kom til byen i 1878. Grunnsteien ble lagt 15. januar 1890, og innvielsen av kirken skjedde 6. juli 1890. Sammen med pastor Gulliksen, TM Svanes, A. Davidsen, M.Askildsen, J. Nielsen var de byggekomiteen. Pastor Gulliksen tegnet kirken og laget prekestolen og døpefonten. (Info fra Louis sitt oldebarn som også heter Louis Messmer)

madsen og alterparti web.jpg

ALTERTAVLEN: Altertavle og talerstol i Metodistkirken.
 

Vekkelsesbevegelse

Metodismen og brødreparet John og Charles Wesley hører uløselig sammen. Brødrene var prester i den anglikanske kirken i England på slutten av 1700-tallet. De reiste til USA som misjonærer og etter en tid ble det dannet menigheter. Etter hvert ble metodismen et eget kirkesamfunn. På midten av 1850-tallet kom metodismen til Norge. - Det var sjømenn som hadde vært i Amerika som tok med seg denne vekkelsesbevegelsen til Norge. De kom hjem og fortalte hva de hadde hørt og opplevd i møte med metodismen, forteller Jan Robert. – En ild hadde blitt tent! Flere steder spesielt på sørvest-landet opplevde lokale vekkelser, men også motstand fra det etablerte kirkeliv.
 

”Glanstid”

Egersund Metodistkirke hadde sin storhetstid under og etter annen verdenskrig. – Krigsårene ble en blomstringstid for menigheten. Vår kirke og Egersund kirke kunne fortsette som kirkebygg under krigen, mens bedehusene i byen ble tatt av tyskerne. Dermed møtte mange opp til gudstjenestene. I etterkrigsårene drev menigheten stort med musikklag, speiderarbeid og søndagsskole, kan Kirsten Drange fortelle. Hun er aktiv i Egersund Metodistkirke og kjenner godt til menighetens lokale historie.
 

Men hvordan står det til med menigheten i 2016? Hvilket arbeid driver dere nå?

- Vi er ca 70 medlemmer inkludert døpte menighetsbarn. Når de kommer i ungdomsårene blir de utfordret til å ta et standpunkt for Jesus. Og ønsker de å bekjenne troen på Jesus, blir de det vi kaller ”bekjennende medlemmer”.

De aller fleste søndagene i året holder menigheten gudstjeneste. Av og til er gudstjenesten byttet med ”middags-samling” hvor de setter ekstra fokus på fellesskapsbygging. Og jeg får inntrykk av at dette med fellesskapet står sterkt i menigheten. Hver onsdag har de fellesskapsgruppe og på torsdagene holder de ”åpen kirke”. Lavterskeltilbud med vekt på sosialt fellesskap, mat og bibelundervisning. Tirsdagene møtes flere til bønnegruppe, mens annenhver lørdag er ”møteplassen” stedet for filmframvisning med samtale og mat.

jan robert madsen web.jpg

JAN ROBERT MADSEN: er pastor i Egersund Metodistkirke.

 

Hva ønsker dere at egersundere skal tenke på når de ser Metodistkirken og tenker på menigheten som samles der?

Kirsten smaker og tygger litt på ordene noen sekunder før hun svarer. – Jeg håper at når folk tenker på denne menigheten, så skal de tenke og oppleve at her bryr folk seg om den enkelte. Og selvfølgelig – at her er Jesus i sentrum.

- Det jeg ser i Egersund Metodistkirke, som en som kommer utenfra, er en menighet som klarer å skape en atmosfære av aksept, inkludering og varme. De klarer å ta vare på den enkelte som kommer, også om det er ensomme mennesker eller folk fra andre nasjoner som har flyttet til byen. På meg virker det som de trives ”hele bunten”! sier Jan Robert med et smil.

Både Kirsten og Jan Robert bruker uttrykket ”Gud sender en og en av gangen” når de beskriver hvordan Metodistkirken opplever at enkeltmennesker kommer, blir sett og møtt.
 

Metodistkirken og Den Norske Kirke – hva er likt og hva skiller?

Metodistkirken i Norge er organisert med enkeltmenigheter og en årskonferanse hvor de store avgjørelsene blir tatt. Årskonferansen tilsvarer Kirkemøtet i Den Norske Kirke. Her diskuteres strategi og teologi. Jan Robert forteller at Metodistkirken har kun 1 biskop for Skandinavia og de baltiske landene og 3 tilsynsmenn for Norge, og ikke et bispekollegium som Den Norske Kirke. - På lokalplan er vi organisert med menighetsråd på samme måte som Den Norske Kirke.

Når det gjelder teologi er det trolig dåpsforståelsen som tydeligst skiller metodismen fra den lutherske tro. – Vi døper også barn, men med en annen begrunnelse enn i den lutherske lære. Vi lærer ikke gjenfødelse i dåpen, men vi tror at dåpen er en bekreftelse på at barnet i utgangspunktet tilhører Gud.

Den Norske Kirke og Metodistkirken i Norge har en samarbeidsavtale kalt ”Nådens Fellesskap”. Denne gjør at prester i begge kirkesamfunn kan gjøre prestetjeneste hos hverandre, og man har nattverdfellesskap sammen. Både Metodistkirken og Den Norske Kirke har felles at troen på Jesus er eneste vei til frelse.

 

.